Stillehaaaavet!

Utsikten fra ankerplassen ved Panama City.

Endelig – vi er i Stillehavet! Torsdag ettermiddag 19.april vendte Aud baugen mot selveste Panamakanalen og Gatun Locks. Etter noen lange uker i innholdsrike, men samtidig noe tragiske Shelter Bay Marina med venting og båtmekking var det endelig vår tur! (les mer om denne marinaen i Martin`s innlegg fra Armatura Borealis` hjemmeside, ingen vits i å legge smør på flesk her.. http://www.bluewatersailing.no/?lang=en )

Det er en stor opplevelse for enhver som er interessert i det våte element å få gå igjennom Panamakanalen, og spesielt for egen kjøl. Mye kunne vært skrevet om selve kanaltransitten, men alt i alt gikk det overraskende lett. Vi hadde med oss  to innleide linehandlere, Marcus og Omar. Disse gutta jobbet ved siden av studier som linehandlere og sørget for at liner og fendere til enhver tid var der de skulle. Sammen med losen var vi tilsammen seks personer ombord og etter to dager åpnet den siste slusa i Mariaflor Locks seg og vi var endelig i Stillehavet! Lekende lett..

Aud har nå krysset det Karibiske hav, men nå venter større utfordringer. Stillehavet dekker en tredel av jordkloden og vårt mål er å være på andre siden november i år. Da det allerede begynner å bli sent i sesongen ser vi oss nødt til å inngå visse kompromisser, slik at vi får vært lengst mulig på de stedene vi ønsker å tilbringe mye tid. Vi må for denne gang droppe Påskeøya, og kanskje til og med Galapagos. Hvis vindene tillater det seiler vi i et strekk fra Panama til Marquesasøyene. Det vil bety over en måned på havet før vi endelig kan kaste anker og finne vår Stillehavsdrøm. Nuku Hiva, Hiva Oa, og ikke minst Fatu Hiva hvor Thor Heyerdahl bodde et helt år med sin kone Liv som 20åring er øyer som ligger og lurer på netthinnen om dagen..

Nå gjenstår et par dager med de siste forbededelser og proviantering før vi er klare for å sette seil  i vesterled. Det vil naturlig nok bli mindre oppdatering av hjemmeside, facebook osv jo lenger ut i periferien vi kommer, men vi lover å holde alle oppdaterte når vi har anledning. Før vi reiser vil vi legge ut et innlegg for å forklare hvordan man kan få tak i oss via satelittelefon osv, samt litt bilder, film etc fra den siste tiden.

Sayonara!

 

Det karibiske Selskab, siste del.

Et tilbakeblikk fra Grenada sailing festival 2012

Kristoffer og Alex seilte med Canadiske «Boxxer» under Grenada Sailing festival 2012. Vi kom på 2.plass sammenlagt i vår klasse. Seiling og moro 4 dager til ende!

Columbia – Kuna Yala – Panama!

Seilasen mot Columbia og Cartagena ble den største prøvelsen Aud med mannskap så langt har blitt utsatt for. Med vind opp mot 45 knop og 14,7 knop som høyeste registrerte hastighet surfet vi avgårde fra Bonaire mot Cartagena. Etter 3,5 døgn ankom vi endelig Sør Amerika! Uslåelig rekord for gamle Aud og båt med mannskap taklet utfordringen som en lek.

Columbia leverte varene med en uke med fest og moro i tillegg til intensiv spansk-læring – i Columbia skjønner dem nemlig ikke en pøkk engelsk. Fra Columbia satte vi kursen mot San Blas og Kuna indianerenes rike. Her fikk vi en forsmak på Stillehavet med palmeøyer på alle kanter, snorkling og avslapping dagen lang. Som seilere er vi dømt til å seile videre og etter noen herlige dager satte vi omsider kursen mot Shelter Bay marina hvor båten nå klargjøres for Stillehavet. I Panama mønstret Esben «Dansken» av, og Alex «the surfer» på. Alex skal være med oss hele stillehavskrysset og mønstrer etter all sannsynlighet av på Tahiti eller New Zealand. Transit dato gjennom Panamakanalen er satt til 18.april.

Oppdatering av hjemmeside har vært noe nedprioritert i disse hektiske båtmekkedager, men vi kommer tilbake med et lengre innlegg før kursen settes ut i Stillehavet. Under kan dere se noen bilder fra siste måneds eventyr:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Per Tangvald

Den norske eventyreren og oppdagelsesreisende Peter (a.k.a Per) Tangvald ble født i Oslo 27. september 1924. På sine 67 leveår rakk han å oppleve mer enn de fleste bare kan drømme om. Per la ut på tur med sin første båt, 32 fot store «Dorothea» i 1959 og etter det fortsatte han bare og seile, og seile, og seile.. Helt til han i 1991 på tragisk vis endte sitt liv på Bonaires østkyst da hans båt «L`artemis de Pytheas» ble knust mot korall og stein i tusen biter. Ombord var hans datter Carmen på 8 år, som også mistet livet. Utrolig nok klarte hans sønn, Thomas å overleve da han ble slept etter båten i en 200 meter lang line og reddet seg i land. Verdensborgeren Thomas bor nå på øyen Vieques på utsiden av Puerto Rico.

Når jeg for noen år siden bestemte meg for at jeg ville på langtur med seilbåt begynte jeg å tråle bibliotekene etter god seilelitteratur. Det var da jeg kom over Per Tangvalds bok «På liv og død». Denne fantastiske beretningen om eventyrerens liv trollbandt meg fullstendig, og etter det har og er Tangvald vært min største inspirasjonskilde og helt.

For noen år siden tok Alex Rosèn med seg Thomas Tangvald tilbake til Bonaire for å dykke på vrakstedet og lete etter biter av båten. Dette resulterte i to fantastiske episoder til tv-programmet «Folk i Farta». De som ønsker å se disse kan se på nrk`s nett-tv: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/471140/

Nå er det vår tur, S/Y Aud har besøkt Bonaire og det var ingen tvil, vi måtte besøke gravplassen! Å finne gravplassen var forholdsvis lett. Etter en liten spørrerunde på de lokale pubene i Kralendijk kom jeg i kontakt med Larry, en ekte alphamale fra Canada som bistod crewet fra «Folk i Farta» med å dykke på vraket. Larry har drevet sin egen dykkeforretning, «Larry`s Eastcoast Dives» i mange år, og selv om han nå er pensjonert husker han godt dagene med Alex Rosèn og gjengen for noen år tilbake.

Jeg hadde tilfeldigvis med meg episodene som ble sendt på NRK på min pc og Larry ble svært takknemlig da jeg overrakte disse til han. Han hadde selv ikke sett programmene og syntes det var svært stas å se seg selv på Norsk fjernsyn. Larry satte meg senere i kontakt med Armando, en lokal eldre religiøs mann som i 1991 hjalp til å gravlegge Per og Carmen på kirkegården Kralendijk. Armando tok meg med til graven og det var med tungt hjerte jeg kunne konstatere at gravplassen var i ferd med å gro fullstendig igjen. Her måtte det en opprydning til!

Jeg, Marius og Husan reiste tilbake til graven et par dager senere, luket ugresset rundt begge gravene og la ned en liten hilsen fra oss ombord inne i en konkylie.

Under kan dere se bildene fra prosessen. Jeg oppforder med dette alle langturseilere som besøker på Bonaire å besøke gravplassen, luke litt gress, kanskje male litt, og se til at det siste hvilestedet til den største seileren igjennom tidene ikke blir glemt.

Hvil i fred.

Her er jeg og Armando ved gravplassen den første dagen, rimelig gjengrodd!

Det siste hvilested.

Opprydningsarbeidet er i gang.

Ferdig! Det ble i alle fall noe bedre!

Vår hilsen som vi la inne i konkylien.

Takk for oss Bonaire!

Kristoffer.

Galskap på Trinidad, flott medvindsseilas og enda flottere Bonaire!

Karnivalet på Trinidad er vel overstått og Aud med mannskap begynner sakte, men sikkert å restitueres. Trinidad leverte varene med fest og moro i dagevis i takt med ville lokale trinidanere og enda villere stereoanlegg. Marius og Cameron valgte etter karnivalet å ta seg en flytur for å oppleve Tobago, mens Husan og jeg ble igjen i Chaguaramas for å holde Aud-fortet flytende. Chaguaramas er en merkelig plass som nevnt tidligere. Her finner man seilerbomser fra hele verden, møkkete vann og oljeindustri. Fordelen med en slik plass er at det er lett å finne utstyr til båter. I Chaguaramas fikk vi byttet bort vår dinghy i en noe mindre en, slik at vi kan stue den på dekk mens vi seiler, det er en fordel, og vi fikk også kjøpt vindgenerator (av typen KISS – keep it simple stupid generators). Et lokalt produkt som vi gleder oss til å få montert i Panama. Tilfeldighetene skulle ha det til at vi ble kjent med danske Esben som ønsket å bli med oss mot Panama. Dette passet oss fint og Esben virket som en allright kar, så vips så var vi fem om bord.

Nok Trinidad, vi må videre! Seilasen på ca 430 nm (nautisk mil) ble unnagjort på litt over 4 døgn. Seilasen var fantastisk med god snittfart, og alle var enige om at det var en god følelse å ha passatvinden i ryggen hele veien frisk bris til liten kulig i hekken. Bortsett fra et revnet storseil og en autopilot som ikke ville være med på notene var dette en god test for gamle Aud. Fredag kveld 2.mars var vi endelig fremme på Bonaire og ble loset trygt frem i mørket av våre tyske venner ombord i S/Y Kira (som også skal i Stillehavet). I god sjømannstradisjon gikk det som det pleier – full fest til lørdag morgen før vi måtte sjekke oss inn hos myndighetene (vi så nok noe medtatt ut der vi stod med skipspapirene i skranken) kl. 0800 lørdag morgen.

Cameron som har vært med oss i fire uker mønstret av i Bonaire lørdag morgen og satte seg på flyet tilbake til Washington DC hvor han bor. Cameron har vært en herlig kar å ha med på tur, og det han ikke kunne om seiling tok han igjen med fantastiske måltider og godt humør – det liker vi! Da var vi fire ombord – igjen.

Bonaire. Bonaire er ranket som en av verdens beste dykkesteder, så det var ingen tvil – her må det dykkes! Jeg tok PADI Open Water serifikat hos Yellow Submarine, og Marius, Esben og Husan (som alle har sertifikat) har reist rundt på øyen med leiebil og dykket på vrak og korallrev i fleng. Sikten er helt fantastisk og er det noen som ønsker dykkeferie er denne plassen sterkt å anbefale.

En annen misjon med å besøke Bonaire har for min del vært å finne og besøke gravplassen til den legendariske norske seileren Per Tangvald. Sjekk bloggen om et par dager, så kommer det et helt eget innlegg til ære for hr. Tangvald.

Hepp hepp, nå står Columbia for tur!

Kristoffer

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Filminnspilling, datatrøbbel, surfing, regatta og nytt mannskap! wow..

Long time, no see.. 

Dere som følger oss på facebook (http://www.facebook.com/pages/SY-Aud-jorden-rundt/126289410783260) har kanskje fått med dere at vi har hatt litt datatrøbbel i det siste.. Kort fortalt ble ladekabelen til pcen druknet i svinkjølen da den ene ferskvannstanken sprang lekk, slik at kabelen fikk seg en skikkelig omgang med det våte element. Nå er adapter og kabel tørket og ser ut til å fungere sånn noenlunde – dermed prøver vi oss på et lite blogginnlegg igjen!

Siden sist: Vi hadde store ambisjoner om å nå Tobago for noen uker siden. Det ble med ambisjonene da vindene ikke var på vår side og vi endte opp i Chaguaramas i Trinidad & Tobago. Chaguaramas har ikke mye å by på for eventyrlystne langturseilere, annet enn møkkete vann, oljetankere og marinaer hvor det kryr av seilbomser som enten har havarert der på ubestemt tid, eller folk som leter etter ny båt. Det er et vanvittig bruktbåtmarked der, og er du heldig kan du finne en perle av en båt for en slikk og ingenting. Tilfeldighetene skulle ha det til at vi skulle støte på to likesinnede nordmenn på jakt etter båt; Kjell (a.k.a Papa) og Espen seiler med den danske sjørøveren Peter i 64-foteren «Freedom Forever». Etter en uke med sjørøveri og båtjakt med våre nye norske, danske og polske venner i Chaguaramas mønstret Marcus av «Aud» og på «Freedom Forever» for å seile med dem til Venezuela. Det prosjektet havarerte dessverre da dansken måtte vente på deler til giret sitt. Vi ønsker allikevel Marcus lykke til med nye eventyr som backpacker i søramerika og takker for noen hyggelige uker ombord i «Aud».

Filminnspilling: Enda flere tilfeldigheter skulle ha det til at vi endte opp som statister i en jamaicansk filminnspilling med gjengen fra «Freedom Forever». Vi tilbragte dermed en dag på flyplassen hvor vi spilte inn sluttscenen til filmen «Home Again» (http://hungryeyes.ca/archives/portfolios/home-again). Det skal bli spennende å se resultatet av oss som flyplassturist #1, #2, #3 osv.. . Regissøren likte godt «Bad Religion» t-skjorten til Kristoffer (takk for lånet, Glosli) og Husan kledde godt rollen som «seg selv». Vi ser ikke bort ifra at det blir et heftig gjennombrudd når filmen kommer ut om en stund.

Tilbake til scratch: Etter et kort eventyr i Trinidad satte vi nok en gang kursen for Grenada for å plukke opp vår mye omtalte redningsflåte. Flåtebestillingen ble i karibisk stil bare krøll, så vi er fremdeles ganske flåteløse her vi ligger.. Det varer forhåpentligvis ikke lenge. Tiden i vårt andre hjemland (Grenada) har blitt brukt til å få enda flere venner, deltagelse i Grenada Sailing Festival, samt vente på våre nyankomne mannskapsmedlemmer, Marius Teigen og Cameron Platt.

Luksus og regatta: Vi tilbragte en uke i den luksuriøse yachtklubben Port Louis sammen med våre venner fra Armatura Borealis (www.bluewatersailing.no) og våre nye tyske venner i S/Y Kira (http://vor-dem-wind.de/), slik at vi fikk ryddet opp rotet etter vannlekkasjen. Luksus blir fort en vane, og etter en uke var vi nødt til å forlate yachtklubben av økonomiske årsaker. Nå er vi nok en gang på anker, slik vi liker det. Under «luksusuken» ble vi spurt om å delta som mannskap i båten til kanadiske Scott Watson. Mr. Watson driver seilskole i Canada og er utstyrt med de fleste sertifikater som er å oppdrive som seiler. Det ble fire fantastisk morsomme dager ombord i hans 51-fots Janneau «Boxxer». Resultatet ble 2.plass i vår klasse bestående av 8 båter. Godt fornøyd og racing frister til gjentagelse!

Nytt mannskap: Endelig dagen kommet! Marius og Cameron landet på Grenada mandag 6.februar kl. 1930, lokal tid. I god tradisjon reiste Kristoffer for å ta i mot mannskapet på flyplassen. Dessverre ankom skipperen 10 min for sent og mannskapet hadde allerede tatt inn på et hotell i hovedstaden St. Georges. Etter litt knot frem og tilbake ble de to nye matrosene endelig innlosjert i skuta tirsdag morgen. Marius hadde i kjent stil pakket med klatreutstyr, dykkeutstyr og annet pikkpakk. Det skal bli noen adrenalinfylte måneder de 10 månedene Teigen jr. skal seile med oss, det liker vi! Cameron skal seile med oss i fire uker og mønstrer etter all sannsynlighet av en plass i de Hollandske Antiller.

Nå skal vi vise gutta hva Grenada er godt for i noen dager før vi nok en gang forsøker å sette kursen mot Tobago og surfing og etter det karneval på Trinidad.

Vi skal forsøke å legge ut noen bilder og film når internett-hastigheten tillater det.

Peace out!

Ny film fra det karibiske selskab:

Ya`man!

Julen er over og Aud og hennes mannskap ser stadig fremover. Men først må vi se litt tilbake, slik at dere der hjemme kan se hvor fint vi har det:

La oss først starte med Marcus. Etter noen dager på Union Island la jeg og Husa`n avgårde med kurs for Bequia, hvor vi skulle feire jul, samt ta i mot vårt nye mannskaps medlem, Marcus. Seilasen nordover ble en aldri så liten prøvelse med vind av kuling styrke rett i fleisen. Vi hadde på forhånd bestemt oss for at vi ikke skulle gå for motor, så krysset nordover tok oss 15 timer(!). Vi kom (som vanlig) frem i mørket, men ankeret satt og vi fikk noen timer på øyet. Tirsdag 20. des var vi endelig klare for å ta i mot vår nye gast, kokk og fokkeslask, Marcus. Vi hadde aldri møtt Marcus før og var selvsagt spent på hva slags kar vi skulle få ombord. Det hadde vi ingen grunn til å bekymre oss over. Kjemien satt som et skudd og Marcus er nå et fullverdig mannskaps medlem, med egne ansvarsområder (mens seilskolen pågår for fullt). 

Bequia – den lille øyen som i årevis har tiltrukket seilere i julehøytiden. Vi seilte hit med store forventninger om en koselig og annerledes høytid med mulighet til å stifte nye bekjentskaper. Forventningene innfridde og vi hadde noen knallfine dager med andre norske seilere, lokale rastafarier og hummer og kanari. En kveld ble det i overkant spennende da båten dregget og forsvant ut på havet. Heldigvis hadde noen snartenkte kanadiere (som Aud krasjet med på sin vei ut) kommet seg i jolla, gitt beskjed over VHF`en, samtidig som de forsøkte å få kontroll over skuta. Det ble en spennende redningsoperasjon i stupmørket, men etter en stund lå vi longside med våre venner i Carmensita, Bjørn og Grethe. Takk for hjelpen! Ingen skade skjedd, båten er like fin og vi er nok en erfaring rikere. Ellers ble det som ventet en fuktig høytid i lag med de andre norske langturseilerene. Spesielt takk til folkene ombord i Armatura Borealis (www.bluewatersailing.no), Dudes og Norway, og ikke minst gladguttene ombord i Tur-bo (turboseil.wordpress.com) for nye og hyggelige bekjentskaper.

Nok fest, vi vil snorkle! Kursen ble satt mot Tobago Cays – snorkleparadiset over alle. Her tilbragte vi et par herlige dager med Tur-bo og Dudes of Norway-gjengen, før våre veier skiltes. Aud setter kursen sørover, mens de andre som ikke skal gjennom Panama-kanalen må sette kursen nordover. Vi reiste ikke langt, men til naboøyen Mayreau – en fantastisk herlig reggae-perle med hyggelig lokalbefolkning og nydelig ankringsplass. De som legger turen innom bør for all del få med seg den legendariske puben til Robert Righteous & de Youths – herlig! 

Etter et døgn på Mayreau måtte vi desverre reise. Nyttårsaften står for døren, vi må sjekke ut av St. Vincent og Grenadinene og nok en gang vende nesen mot Grenada hvor vi skal feire nytt år, mekke mer båt, og så vende kursen mot Trinidad og Tobago. 

Men først måtte vi gjøre rastafarier av Husa`n på Union Island. Han ble på impuls plassert på den lokale dreads-sjappa og har nå hode fullt av fletter som etterhvert skal utvikle seg til feite dreads! Ya`man! 

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Godt nytt år fra S/Y Aud!

 

Aloha from Union Island!

 I går morges kl. 0930 seilte vi fra St. Georges/Grenada. Turen gikk til Union Island. Denne øya tilhører St. Vincent & Grenadinene og er det sydligste punktet man kan sjekke inn i dette landet. Her har denne båten seilt utallige ganger tidligere, men dette er første gang som S/Y Aud og under min kommando at vi krysser vår første landegrense – juhoo! Ingen milepæler er for små.

Så til turen hit: overfarten var preget av motvind av særdeles laber styrke, så etter noen forsøk på å krysse oss frem, ende vi opp med å fyre jernet (jadda, Ola, jeg veit det er feigt!). Vi ankom Union Island kl. 1930, en og en halv time etter at det var blitt mørkt. Det ble en særs spennende innseiling, men desto mer spennende ble det etter at vi hadde satt ankeret og motoren ikke ville starte igjen. Det ble en natt i cockpiten i halvsøvne på ankervakt før vi fikk tak i en lokal alt-mulig-mann som fikset feilen etter en dag med feilsøking (det var en ledning som hadde blitt svidd inn til motoren og dermed kortsluttet lade regulatoren fra dynamoen, slik at regulatoren ble kortsluttet).

Vi blir på Union Island i helgen før vi mandag seiler til Bequia hvor vi først skal ta i mot vårt nye mannskapsmedlem (som vi gleder oss veldig til), Marcus, før vi skal feire julaften i uvante omgivelser. Etter det måtte gudene vite hvor vinden vil ta oss..

Så nå er vi klare for nye utfordringer og båten begynner smått å bli ship-shape (etter mine kriterier).

Her kan dere se kveldens utsikt:

Kristoffer.