Frådende bølger herjet med Aud på overfarten til New Zealand

Først noen kjedelige fakta:

Aud har siden den spede start i Karibien tilbakelagt en distanse på ca 9700 nautiske mil, vi har hatt totalt 10 mannskaps medlemmer, og vi har besøkt 12 land på like mange måneder. En epoke er nå over; Aud har krysset det Karibiske hav og Stillehavet.

Tilbake til nåtid: 1. november satte vi i frisk vind seil fra Beachcomber Island, Fiji, med kurs for Opua, New Zealand – lite visste vi, men friskere skulle det snart bli. Ved avreise var det svært vanskelig å tyde været ettersom lavtrykkene

Med sydligere brededegrader kom også kulden – uværsklær må på.

40`sør konstant ruller inn over New Zealand via Tasmania og lager krøll i systemet. Dette havkrysset er kjent for motvind, lavtrykk og høy sjø, noe vi fikk kjenne til det fulle. Det gjelder å ha flaks på denne strekken om man vil unngå frådende vannmasser, men flaksen uteble for vår del. «Statsmetrolog» og kompis, Ola (Theisen) Brødremoen holdt oss via satelittelefon oppdatert på de kommende fronter, men det var lite vi kunne gjøre med kursen, det var bare å forberede seg på kuling og storm.  Etter et par dager begynte vinden å ta seg opp og den fortsatte å blåse i over en uke til ende. Vi hadde en styrke 9 rett i fleisen, d.v.s 41-47 knop vind og storm styrke i to dager. Sjøen ble høy som eneboligene på Vindern, men båt og mannskap taklet utfordringene eksemplarisk. De siste dagene kom vindstilla og motoren måtte trå til. Det var godt for båt og mannskap å få hvile ut etter siste dagers herjinger og skipper`n måtte sette i gang å sy seil. Storseilet og Genoaen

Med godværet var det en fryd å sy seil: kaffe, nål og rock`n `roll på øret

revnet i uværet, biminien og solcellepanelene løsnet, men bortsett fra det var skuta like hel. Så lenge båt og mannskap er godt forberedt stiller man godt når blåmyra flekker tenner. Selv om både Andreas og Dominic manglet seileerfaring bestod gutta prøven med glans. Ingen ble sjøsyke, alle fikk i seg rikelig med næring og holdt humøret oppe. Heldigvis er vi nordboere vant med sterke naturkrefter og som Ragnar Kvam Jr. sier: «Man får ikke bedre treningsarena for langtur med seilbåt enn den man får i Nordsjøen» –  jeg kunne ikke blitt mer enig.

Like heldige var ikke våre gode venner fra båten Windigo. Paret Steve (Wales) og Tania (New Zealand) var på vei fra Tonga til New Zealand med deres Windgo da båten rullet og en av dieselkannene som var lagret i forpiggen knuste dekksluken slik at båten begynte å ta inn store mengder vann. Heldigvis ble paret etter par dager reddet med kun lettere hodeskader. Les mer om ulykken her: http://www.nzherald.co.nz/nz/news/article.cfm?c_id=1&objectid=10846105

Lei boksmat; Tunfisk på kroken betyr fersk mat og mannskapet ikler seg sine flotteste smil

Så fremover: Nå er vi altså her, Opua i New Zealand. En epoke er som sagt over og en ny en skal etterhvert begynne. Her forlater vi Aud og setter oss snart på flyet med kurs for familie og pinnekjøtt. Jeg er Andreas kommer til Norge 15. desember og vi gleder oss til å se igjen våre kjære der hjemme. Båten blir liggende på vannet i noen måneder før vi igjen er klar for nye sprell til sjøs. Nordvestpassasjen kaller i det fjerne..

Takk til alle som har fulgt oss igjennom det siste året – vi sees snart igjen!

På New Zealand er det lett å finne herlige naturattraksjoner