For få dager siden ankom vi Tonga. Siden sist blogginnlegg har det som vanlig skjedd  mye. Det begynner å bli merkelig å se på kartet over Stillehavet og se at vi snart har krysset hele dammen. Nå er  vi snaue 1200 nautiske mil fra New Zealand, noe som ikke er rare distansen hvis man ser på hva vi har tilbakelagt siden karibien.

Men først, et tilbakeblikk: Det var nesten en uvirkelig følelse å ankomme storbyen Papeete på Tahiti etter flere måneder «på avveie». Her var det mye som skulle gjøres, og oppholdet kan vel oppsummeres med tre ord; fest, surf og sosialisering. Husan valgte å ta seg en pause fra seilerlivet og har nå byttet ut fall og skjøter med swimmingpool og fast grunn under føttene. Bestetningen ble dermed redusert til meg og Marius. Siden Tahiti har vi besøkt selskapsøyene Moorea, Huahine og  Bora Bora, samt den bortgjemte atollen Suwarrow i de nordlige Cook øyene. Selskapsøyene med sine nydelige vulkanske fjellkjeder var et fantastisk skue. På Bora Bora lå det hele fire norske langturbåter! «Hero», «Flow», «Frida» og «Aud» hadde alle funnet veien til samme ankerplass, noe som nesten var for godt til å være sant, spesielt hvis man tenker på at bare 7 norske båter krysser Stillehavet i år. Disse fire båtene er i tillegg de eneste som har planer om å seile hele veien tilbake til gamlelandet. En artig kuriositet.

Mot Suwarrow: På seilasen mot Suwarrow ble vi velsignet med stabile vinder på 20 knop aktenom tvers. Dette er den desidert beste seilasen vi har hatt på hele turen, tross den noe slitsomme rullingen. Vi ankom Suwarrow, denne bortgjemte atollen nord i Cook øygruppen tidlig på morgenen og kunne vi vår store overraskelse se at vi var båt nr 20 som ankret opp i lagunen. Når vi sjekket inn hos de lokale parkrangerene ble vi fortalt at det aldri tidligere har vært så mye båter der. Uansett, plassen er en perle og det var deilig å endelig kunne snakke engelsk med lokalbefolkningen igjen etter noen måneder i «France».

Suwarrow – Tonga: Dette havstrekket skulle by på litt andre utfordringer rent seilemessig. Vi la ut fra Suwarrow i stiv kuling, vinden kom heldigvis fra «rett kant», men det tok ikke mer enn to dager før vi havnet i vindstilla. Det ble noen dager med hyppige seilskifter og en sekstimervakt kunne se omtrent slik ut: Fra Genaker til fullt revet genoa og storseil, og tilbake til Genaker igjen. Selv om det kanskje høres slitsomt ut var det deilig å få brukt kroppen litt på et havkryss, i motsetning til å bare ligge i cockpiten å lese og drikke øl. Nesten som å være hjemme i Norge.. De tre siste dagene slo kulingens kraft til igjen og i det vi seilte inn til Tongatapu og Nuku`alofa hoppet knølhvalene rundt båten på alle kanter – for en velkomst! Her mønstret lillebrutter Andreas på, noe skipper`n hadde gledet seg til i lang tid. Endelig skal man gjøre seiler av enda en Mysengutt! Tross litt tynnslitte nerver for å komme seg inn i landet kom en blid og førnøyd gutt ut av flyplassen til avtalt tid og besetningen teller igjen tre. Siden mannskapsøkningen har vi rukket å bli godt kjent i Nuku`alfoa. Det er som nevnt deilig å være i et engelskspråklig land igjen, men det er også deilig å komme til et land som er litt mer upolert enn det Fransk Polynesia viste seg å være. Her er man 20 år tilbake i tid. Tonga er det eneste gjenværende monarkiet i Stillehavet og de har aldri vært kolonisert. Det fremstår derfor som et spennende land med en helt egen kultur med svært få turister. Nå skal vi nyte sivilisasjonen her noen dager til før vi setter kursen til øygruppene nordover. Her skal vi svømme med knølhvalene som kommer opp fra Antarktis hvert år for å kose seg i varmere farvann. Videre venter Fiji og Vanuatu før vi setter kursen mot New Zealand for å unngå syklonene i det nordvestlige stillehavet. Vi gleder oss til fortsettelsen.

Marius og Andreas sjekker stupemulighetene

Andreas på plass i tropene – velkommen skal du værra!

Kristoffer