Innseilingen til Fatu Hiva kan ta pusten fra enhver sjørøver.

Fatu Hiva. Forventningene var ikke rent små da vi 13. juni satte kursen mot Fatu Hiva – øyen hvor Thor Heyerdahl bodde et helt år til ende i 1937, hvor seilere og oppdagere senere har omtalt som et av verdens vakreste steder. Det skulle vise seg å stemme, vi ble på Fatu Hiva i to uker..

De første dagene gikk med til snorkling med hvittipphaier, gåturer til fossefall, frotsing i all slags frukt, samt fest og moro med lokale innbyggere og andre seilere. Tilfeldighetene skulle ha det til at vi via et annet seilerpar ble kjent med Roberto, en lokal mann som var barnebarnet til han som var høvding på øya da Heyerdahl var her i 1937. Roberto satt på unik informasjon fra året Heyerdahl og hans kone Liv tilbragte her i 37`, og ikke minst fikk vi kopier av en haug med unike bilder fra hans tid der. Det var interessant å høre Roberto fortelle om at lokalbefolkningen faktisk kom nærmere på Liv enn på Thor. Mens Thor var opptatt med å studere, samle og forske, lærte Liv seg det lokale språket, Marquesisk og kom derfor mye næremere inn på lokalbefolkningen.  Et av våre store mål med oppholdet var å komme seg til østsiden av øya, hvor Heyerdahl og Liv bodde i en stråhytte i bukten Ouia. Med god hjelp fra Roberto fikk vi tegnet et kart over terrenget og gåturen som ifølge Robert skulle ta ca 4 timer hver vei. Det må i så fall være om man er lokalkjent i jungelen..

Gutta klar for tur!

Gåturen. For 5000 lokale penger fikk vi sønnen til Roberto til å kjøre oss 700 høydemeter opp en kroglete fjellvei. Fra toppen skulle vi da marsjere ned en lang dal og til slutt ende opp i bukten Ouia, hvor Liv og Thor bodde i edens hage. I Ouia ble vi fortalt at det bodde 4 lokale kopra-utvinnere. Kopra er et produkt som utvinnes av kokosnøtten og selges kilovis til grossister. Gåturen langs toppen av fjellryggen var så spektakulær som overhodet mulig. Vill natur og stupbratte fjellrygger på alle kanter. Da vi etterhvert kom oss nedover i dalen fostod vi at navigeringen ikke lenger var så lett. Tett jungel, siv og kratt måtte forseres før vi endelig kom oss ned i et elveleie vi kunne følge ned til havet. Stien hadde vi mistet for lenge siden. Vel fremme i Ouia hilste vi på de lokale kopragutta, fikk i oss litt næring, tok et bad og noen bilder før vi måtte legge på sprang tilbake igjen. Vi hadde lagt opp til turen som en dagsmarsj, men det skulle vi kanskje ikke ha gjort. Tilbake i jungelen sleit vi med å finne stien og etter å ha kavet oss igjennom siv og kratt med kutt og småsår over hele kroppen innså vi at vi ikke ville ville rekke tibake til båten før det ble mørkt. Det var bare å snu og sette kursen ned til koprabøndene igjen. Totalt utslitte kom vi frem i skumringen og måtte innse nederlaget. Kopragjengen tok oss i mot med en gjestfrihet som ikke kan beskrives med ord. Det ble laget provisorisk seng på stranden, boksmat ble disket opp og plutselig var gutta i full gang med ukulelekonsert for det slitne publikummet. Helt fantastisk stemning i nattmørket og alle mytene om polynesernes gjestfrihet ble den kvelden bekreftet. Dagen derpå var det en mør gjeng som stod opp i ett med solen. Bøndene hadde reist på villsvinjakt, men en av gutta var igjen og disket opp med kaffe og frokost til oss før vi måtte ta fatt på den strabasiøse hjemturen igjen. Turen hjem kan vel ikke beskrives som annet enn et helvete, men nå når vi har fått turen litt på avstand sitter man igjen med følelse av å ha opplevd noe helt unikt. Selv Husan som sverget på at han aldri skulle gå på tur igjen har nå fått tilbake glimtet i øyet og ser frem mot nye utfordringer!

Tattoo. Etter et døgn sengeligge og restitusjon begynte vi å se frem mot nye horisonter. Tuamoto-gruppen og Raroia hvor Kon Tiki krasjet 07. august 1947 er neste stopp, men først måtte mannskapet pimpes! Det var Polynerserne som fant opp tattooveringskunsten og det var ingen tvil når vi først var her, da blir det tattoo! Marius var først ut og fikk pyntet leggen med en Marquesisk tattovering i både ny- og gammel stil med et svært Tiki-hode bak på leggen. Tattoveringen ble så fin at Husan også ble fristet. Dagen etter lå dermed han også på pinebenken i det provisoriske studioet hjemme i hagen til James – tattovøren. Resultatet ble fantastisk på begge gutta og Auds mannskap ser nå ut som en gjeng barske polynesiske krigere.

Neste stopp: Raroia. Atollen den berømte Kon Tiki flåten krasjet med 07. august 1947. Siden vi for alvor går i Heyerdahls fotspor var ikke denne atollen til å unngå. Seilasen ned fra Fatu Hiva gikk smertefritt selv om vi kanskje kunne ønsket oss noe mer vind. Vi gikk inn passet til Raroia akkurat i det tidevannet snudde, slik at vi ikke hadde  problemer med å entre lagunen. Innenfor selve lagunen er vannet blikk stille og det er nesten som å seile i Rødnessjøen. Endelig i stillehavsparadiset! Små øyer (motuer) med palmer og kokkos på alle kanter. På Rarioa bor det ca 250 innbyggere. Befolkningen lever stort sett av det naturen kan gi dem, men kapitalismen har selvfølgelig nådd disse breddegrader også og den store industrien i atollene er perleutvinning. Perlefarmer ligger under vann på alle kanter og gir befolkningen en god inntekt. Selv om franskmennene har røvet til seg land og sinnsykt nok sprengt atombomber i dette sydhavsparadiset har dem virkelig klart å gi polyneserne god infrastruktur på de mest perifere steder. Kirker, skoler, veier, flyplasser osv er bygget ut i stor skala. Selv på den lille atollen Raroia med bare et par kilometer betongvei er det pick-uper og biler overalt. Gudene må vite hva man skal med en spiltter ny Toyota Hilux når man bare har en kilometer å kjøre på..

Kon Tiki øya.

Tilfeldighetene slo til igjen og vi ble kjent med en hyperaktiv lokal morromann ved navn Regis. Regis og hans kone Tatiana driver perlefarm og har bodd på Raroia i fem år. Gjestfriheten hos dette paret stod slett ikke tilbake for kopragutta på Fatu Hiva. Vi ble invitert på barbeque i hagen og dagen derpå tok Regis oss med i speedbåten, sin tvers over lagunen til den historiske Kon Tiki øya. Selve øyen er ubebodd og svært liten, men følelsen av å stå på revet der dramaet utspant seg for så mange år siden var sterk. Øyen har nå krympet mye siden 1947, men det var fremdeles lett å kjenne seg igjenn fra bildene til ekspedisjonen. Motet gutta ombord Kon Tiki utviste ved å tilbringe 101 dager på havet, i en balseflåte uten dagens teknologiske hjelpemidler for å så krasje på dette voldsomme revet er bare utrolig. Man føler seg liten når man står på revet og ser bølgene mose inn mot korallene. Om Heyerdahls teorier i dag kanskje er motbevist er det hvertfall ingen tvil om hva slags kaliber av en eventyrer han var. Makan til eventyrlyst og utforskertrang skal man lete lenge etter.

Aud med mannskap er ydmyke og svært glade for å ha fått reise i Heyerdahls fotspor i Polynesia. Etter et dykk i passet i den sterke strømmen på Raroia med haier på alle kanter og bånn gass på adrenalin-meteret venter nå sivilisasjonen. Vi ligger nå i atollen Fakarava hvor litt mer dykking skal fullføres før kursen settes mot Tahiti. Får håpe våre venner fra Armatura Borealis fortsatt venter på oss der.

Fred ut.

Kristoffer