Første delmål fullført – New Zealand

Frådende bølger herjet med Aud på overfarten til New Zealand

Først noen kjedelige fakta:

Aud har siden den spede start i Karibien tilbakelagt en distanse på ca 9700 nautiske mil, vi har hatt totalt 10 mannskaps medlemmer, og vi har besøkt 12 land på like mange måneder. En epoke er nå over; Aud har krysset det Karibiske hav og Stillehavet.

Tilbake til nåtid: 1. november satte vi i frisk vind seil fra Beachcomber Island, Fiji, med kurs for Opua, New Zealand – lite visste vi, men friskere skulle det snart bli. Ved avreise var det svært vanskelig å tyde været ettersom lavtrykkene

Med sydligere brededegrader kom også kulden – uværsklær må på.

40`sør konstant ruller inn over New Zealand via Tasmania og lager krøll i systemet. Dette havkrysset er kjent for motvind, lavtrykk og høy sjø, noe vi fikk kjenne til det fulle. Det gjelder å ha flaks på denne strekken om man vil unngå frådende vannmasser, men flaksen uteble for vår del. «Statsmetrolog» og kompis, Ola (Theisen) Brødremoen holdt oss via satelittelefon oppdatert på de kommende fronter, men det var lite vi kunne gjøre med kursen, det var bare å forberede seg på kuling og storm.  Etter et par dager begynte vinden å ta seg opp og den fortsatte å blåse i over en uke til ende. Vi hadde en styrke 9 rett i fleisen, d.v.s 41-47 knop vind og storm styrke i to dager. Sjøen ble høy som eneboligene på Vindern, men båt og mannskap taklet utfordringene eksemplarisk. De siste dagene kom vindstilla og motoren måtte trå til. Det var godt for båt og mannskap å få hvile ut etter siste dagers herjinger og skipper`n måtte sette i gang å sy seil. Storseilet og Genoaen

Med godværet var det en fryd å sy seil: kaffe, nål og rock`n `roll på øret

revnet i uværet, biminien og solcellepanelene løsnet, men bortsett fra det var skuta like hel. Så lenge båt og mannskap er godt forberedt stiller man godt når blåmyra flekker tenner. Selv om både Andreas og Dominic manglet seileerfaring bestod gutta prøven med glans. Ingen ble sjøsyke, alle fikk i seg rikelig med næring og holdt humøret oppe. Heldigvis er vi nordboere vant med sterke naturkrefter og som Ragnar Kvam Jr. sier: «Man får ikke bedre treningsarena for langtur med seilbåt enn den man får i Nordsjøen» –  jeg kunne ikke blitt mer enig.

Like heldige var ikke våre gode venner fra båten Windigo. Paret Steve (Wales) og Tania (New Zealand) var på vei fra Tonga til New Zealand med deres Windgo da båten rullet og en av dieselkannene som var lagret i forpiggen knuste dekksluken slik at båten begynte å ta inn store mengder vann. Heldigvis ble paret etter par dager reddet med kun lettere hodeskader. Les mer om ulykken her: http://www.nzherald.co.nz/nz/news/article.cfm?c_id=1&objectid=10846105

Lei boksmat; Tunfisk på kroken betyr fersk mat og mannskapet ikler seg sine flotteste smil

Så fremover: Nå er vi altså her, Opua i New Zealand. En epoke er som sagt over og en ny en skal etterhvert begynne. Her forlater vi Aud og setter oss snart på flyet med kurs for familie og pinnekjøtt. Jeg er Andreas kommer til Norge 15. desember og vi gleder oss til å se igjen våre kjære der hjemme. Båten blir liggende på vannet i noen måneder før vi igjen er klar for nye sprell til sjøs. Nordvestpassasjen kaller i det fjerne..

Takk til alle som har fulgt oss igjennom det siste året – vi sees snart igjen!

På New Zealand er det lett å finne herlige naturattraksjoner

 

Mot slutten i tropene – med nye forsterkninger

8. oktober ankom Aud Fiji. Da var planen tilbringe èn uke her, før vi skulle sette seil mot Vanuatu. Som vanlig ombord er en plan en rimelig løs plan, med store muligheter for endringer. Nå skriver vi 30. oktober og vi er fremdeles i Fiji. Det begynner å dra seg mot slutten av sesongen og vi ville heller utnytte de siste ukene i ett land istendfor å stresse oss igjennom to. Vi har besøkt hovedstaden Suva, øygruppen Manamuka samt turistmetroplen Denaru og Lautoka.

Å komme til hovedstaden Suva er kanskje det største kultursjokket vi har hatt på hele turen. Suva er en storby som ikke er spesielt pen, men desto mer interessant. Siden britene tok kontroll over Fiji for et par århundrer siden (når? orker ikke gjøre research) og begynte å importere Indere er førsteinntrykket som å komme til et India midt i Stillehavet. Inderene styrer buisnessen og har stort sett kontroll over økonomien på Fiji, mens de lokale

Aud nyter siste dagene i eksotiske farvann

Fijianerene lever mer av og i harmoni med naturen. Det har vært mye uroligheter i landet og i 2006 ble det gjennomført et statskupp og staten er nå under militær kontroll (det har vært 3 statskupp siden 80-tallet). Dette påvirker ikke turismen i stor grad og de fleste virker fornøyd med situasjonen. I 2014 skal de ha nytt demokratisk valg og dette er noe som det blir snakket mye om. Det er ingen pressefrihet her og den statlige kontrollen er streng. Alle båter som ferdes i landet må rapportere sin posisjon til myndighetene èn gang i uken. Bortsett fra disse bagatellene er Fiji et land om har gjort sterke inntrykk på mannskapet på Aud. Vennlige folk, vakker natur og lave priser gjør dette til en perle av et reisemål. Vil man oppleve partyliv med backpackere kan man reise ut på en av øyene og møte likesinnede folk fra hele verden, vil man oppleve ro og fred kan man reise inn i landet og leve som indianerene, og vil man ha storbykaos er det bare å nyte ekosen i Suva. Kontrastene er enorme.

Fra storby til kritthvite strender – enorme kontraster

Vi ble naturlig nok lei eksos og mas i fra storbyen etter en ukes tid og satte kursen mot Muskard Cove på vestsiden av Viti Levu (hovedøyen). Her leket vi

Store gutter kan også leke

med vannjet, wakeboard, dykking, drakk øl med seilere og backpackere og you name it. På Mana Island tok Andreas PADI sertifikat og kan nå skryte av å være Open Water Diver. Grabbelars! Vi forsøkte også å gjøre et ankringsforsøk på den ubebodde øyen filmen Cast Away ble spilt inn på, men været var ikke på vår side.

Marius, mannen med ni liv, har seilt med Aud helt siden den spede starten på Grenada i karibien for snart ti måneder siden. Trofaste Mario valgte på Fiji å reise hjem til Norge og Mysen fra Fiji da flybillettene viste seg å være langt billere fra Fiji enn New Zealand. Opplevelsene og minnene vi sitter igjen med fra denne turen er for store til å kunne beskrives med få ord her, og vi har minner vi kommer til å dele resten av livet fra disse månedene. Takk for en fantastisk tur kompis, vi ses i Møsen!

Siste natt med gjengen, før mannen med ni liv reiste sin vei

Med kun meg og Andreas ombord så det ut til at det skulle bli en litt hardere seilas mot New Zealand enn vi håpet. Problemer er heldigvis til for å løses og etter litt sosialering med Mie, en dansk stålskute tok vi over et av deres mannskap og vi teller igjen tre ombord. Vår nye fokkeslask, Dominic, er 41 år og født og oppvokst i England men nå bosatt i Australia. Dominic er en hardbarket kar som har levd et tøft liv, han har ingen seileerfaring, men har jobbet på oljerigger i hele verden og har også gjort masse båtarbeid i Australia. I tillegg er han mekaniker, noe som er svært nyttig. Welcome onboard, Dom!

Fra den danske båten Mie hentet vi vårt nye mannskapsmedlem

Nå gjenstår kun siste forberedelser før vi kaster loss mot etappen til NZ på vel 1200 nautiske mil. Vi har et godt værvindu over oss og utsiktene er gode. De siste dagene i tropene nytes med kald øl og hyggelig selskap – nå går kursen mot kaldere farvann. Hold fast!

(Sjekk bilder fra siste ukers morro under..)

Malplassert vannkoker

Jamsession med bohemen fra Fiji, Jone

Andreas strekker på lemmene i ly av vær og vind

Prekæs på Høk, eller New Zealand om du vil.

Far west

Sail and jam

Vi er langt vest, og enda lenger vest skal vi før kursen settes sydover mot New Zealand for syklonsesongen.

Kids of Tonga

Tonga: Tonga er en perle av et land med noe for enhver smak. Fra Tongatapu-gruppen hvor vi plukket opp Andreas seilte vi nordover mot Ha`apai-gruppen. Dette er en øygruppe sjeldent besøkt av seilere da den regnes for å være «skummel» navigasjonsmessig. Dette skulle vise seg å være bare sjøsprøyt. Kan man navigere i hvalerskjærgården kan man navigere her. Haa`pai er en fantastisk øygruppe med hundrevis av små øyer, de fleste ubebodde. Her fant vi nydelige ankerplasser ved ubebodde øyer, små landsbyer med 70 innbyggere og hele fire kirker (dem er veldig kristne i Tonga). Som kjent er mennesket et sosialt vesen, og behovet for sosial omgang kommer skvisende på etter en stund i periferien. Hovedstaden til Ha`apai-gruppen heter Lifuka og her skulle vi pleie våre sosiale gener. Med damer fra Brasil, god pizza og jamsession ble dette en sikker vinner. Sjekk låten «Tongablues» som vi fremførte på Mariners Cafè på vår facebookside: http://www.facebook.com/photo.php?v=3691891621398.

Marius får marinebiologi-kurs av brasilianske Chris

Etter en uke til ende på denne øyen var det på tide å sette kursen nordover mot Vava`u-gruppen. Dette er øygruppen hvor turistnæringen er størst og det er også her alle seilerene som er på vei over blåmyra møtes.  Mens

Racing!

knølhvalene danset rundt oss på alle kanter fikk Andreas en tøff nattseilas nordover og krabbene ble matet både en og to ganger før vi var vel fremme. Neiafu, hovedstaden i Vava`u ligger i en naturlig havn vel beskyttet mot vær og vind. Tilfeldighetene skulle ha det til at det ble arrangert regatta og festival uken etter vi kom. Det betyr kun èn ting: enda mer sosialisering og festing med skravlesjuke seilere. Festivalen var en slager med pubcrawls, leker av alle slag, og et avsluttende fullmoonparty siste dag. Vi ble med som crew på båten Cuttyhunk og jaggu vant vi ikke hele regattaen også. For å bøte på samvittigheten etter all festingen var det greit å få gjort noe produktivt også, så jeg meldte meg på Advanced dykkekurs og fikk gjort noen herlige vrak og nattdykk før det var på tide å komme seg mot Fiji.

Kavaparty og enda mer sosialisering ombord i Aud

Fiji: Seilasen fra Tonga mot Fiji er ca 430 nm og skulle bli Andreas første havkryss. Vi var spente på hvordan det ville gå etter all krabbematingen i Tonga. Første natt fikk vi kuling og møkkavær, men sjøen ble aldri spesielt stor. Andreas var dårlig første døgnet, men når været roet seg ned kom også formen tilbake og sjøsyken viste seg ikke resten av seilasen. Kanskje gutten har satt sjøbein og blitt herdet nå?Resten av seilasen var svært variabel

Toalettbesøk i det fri

værmessig. Vinddreininger, øking og minsking i styrke samt mye regn gjorde seilasen utfordrende og det var ikke sjeldent vi måtte endre seilføring opptil 4 ganger på en firetimersvakt. Det blir ihvertfall aldri kjedelig på vakt med slike forhold, men det er tydelig å merke at det begynner å bli sent i sesongen og at været er langt fra så stabilt som det var tidligere og lenger nord/øst i Stillehavet. Stor takk til Ola (Theisen) Brødremoen for glimrende værmeldinger pr. satelittelefon! Uansett, etter 4 dager og 12 timer satt ankeret utenfor hovedstaden Suva på Fiji. Førsteinntrykket av Fiji er lovende. Det er som å finne et velutviklet India midt i Stillehavet, men mer om det neste innlegg.

Veien videre: Vi blir cruisende rundt her i et par uker før vi setter kursen mot kanibalenes rike på Vanuatu. Dette blir et av høydepunktene på turen, men siden Vanuatu ligger så langt vest kan seilasen mot New Zealand bli desto tøffere med mer motvind. Time vil sjåv!

King of tha coconuts!

High on the crime – justisdepartementet i Tonga?!

Slaraffenseiling og testing av nødraketter

Skippern`s brød ble godkjent av mannskapet

Kristoffer

Veien over Stillehavet

For få dager siden ankom vi Tonga. Siden sist blogginnlegg har det som vanlig skjedd  mye. Det begynner å bli merkelig å se på kartet over Stillehavet og se at vi snart har krysset hele dammen. Nå er  vi snaue 1200 nautiske mil fra New Zealand, noe som ikke er rare distansen hvis man ser på hva vi har tilbakelagt siden karibien.

Men først, et tilbakeblikk: Det var nesten en uvirkelig følelse å ankomme storbyen Papeete på Tahiti etter flere måneder «på avveie». Her var det mye som skulle gjøres, og oppholdet kan vel oppsummeres med tre ord; fest, surf og sosialisering. Husan valgte å ta seg en pause fra seilerlivet og har nå byttet ut fall og skjøter med swimmingpool og fast grunn under føttene. Bestetningen ble dermed redusert til meg og Marius. Siden Tahiti har vi besøkt selskapsøyene Moorea, Huahine og  Bora Bora, samt den bortgjemte atollen Suwarrow i de nordlige Cook øyene. Selskapsøyene med sine nydelige vulkanske fjellkjeder var et fantastisk skue. På Bora Bora lå det hele fire norske langturbåter! «Hero», «Flow», «Frida» og «Aud» hadde alle funnet veien til samme ankerplass, noe som nesten var for godt til å være sant, spesielt hvis man tenker på at bare 7 norske båter krysser Stillehavet i år. Disse fire båtene er i tillegg de eneste som har planer om å seile hele veien tilbake til gamlelandet. En artig kuriositet.

Mot Suwarrow: På seilasen mot Suwarrow ble vi velsignet med stabile vinder på 20 knop aktenom tvers. Dette er den desidert beste seilasen vi har hatt på hele turen, tross den noe slitsomme rullingen. Vi ankom Suwarrow, denne bortgjemte atollen nord i Cook øygruppen tidlig på morgenen og kunne vi vår store overraskelse se at vi var båt nr 20 som ankret opp i lagunen. Når vi sjekket inn hos de lokale parkrangerene ble vi fortalt at det aldri tidligere har vært så mye båter der. Uansett, plassen er en perle og det var deilig å endelig kunne snakke engelsk med lokalbefolkningen igjen etter noen måneder i «France».

Suwarrow – Tonga: Dette havstrekket skulle by på litt andre utfordringer rent seilemessig. Vi la ut fra Suwarrow i stiv kuling, vinden kom heldigvis fra «rett kant», men det tok ikke mer enn to dager før vi havnet i vindstilla. Det ble noen dager med hyppige seilskifter og en sekstimervakt kunne se omtrent slik ut: Fra Genaker til fullt revet genoa og storseil, og tilbake til Genaker igjen. Selv om det kanskje høres slitsomt ut var det deilig å få brukt kroppen litt på et havkryss, i motsetning til å bare ligge i cockpiten å lese og drikke øl. Nesten som å være hjemme i Norge.. De tre siste dagene slo kulingens kraft til igjen og i det vi seilte inn til Tongatapu og Nuku`alofa hoppet knølhvalene rundt båten på alle kanter – for en velkomst! Her mønstret lillebrutter Andreas på, noe skipper`n hadde gledet seg til i lang tid. Endelig skal man gjøre seiler av enda en Mysengutt! Tross litt tynnslitte nerver for å komme seg inn i landet kom en blid og førnøyd gutt ut av flyplassen til avtalt tid og besetningen teller igjen tre. Siden mannskapsøkningen har vi rukket å bli godt kjent i Nuku`alfoa. Det er som nevnt deilig å være i et engelskspråklig land igjen, men det er også deilig å komme til et land som er litt mer upolert enn det Fransk Polynesia viste seg å være. Her er man 20 år tilbake i tid. Tonga er det eneste gjenværende monarkiet i Stillehavet og de har aldri vært kolonisert. Det fremstår derfor som et spennende land med en helt egen kultur med svært få turister. Nå skal vi nyte sivilisasjonen her noen dager til før vi setter kursen til øygruppene nordover. Her skal vi svømme med knølhvalene som kommer opp fra Antarktis hvert år for å kose seg i varmere farvann. Videre venter Fiji og Vanuatu før vi setter kursen mot New Zealand for å unngå syklonene i det nordvestlige stillehavet. Vi gleder oss til fortsettelsen.

Marius og Andreas sjekker stupemulighetene

Andreas på plass i tropene – velkommen skal du værra!

Kristoffer

Aud i Heyerdahls fotspor på Fatu Hiva og Raroia

Innseilingen til Fatu Hiva kan ta pusten fra enhver sjørøver.

Fatu Hiva. Forventningene var ikke rent små da vi 13. juni satte kursen mot Fatu Hiva – øyen hvor Thor Heyerdahl bodde et helt år til ende i 1937, hvor seilere og oppdagere senere har omtalt som et av verdens vakreste steder. Det skulle vise seg å stemme, vi ble på Fatu Hiva i to uker..

De første dagene gikk med til snorkling med hvittipphaier, gåturer til fossefall, frotsing i all slags frukt, samt fest og moro med lokale innbyggere og andre seilere. Tilfeldighetene skulle ha det til at vi via et annet seilerpar ble kjent med Roberto, en lokal mann som var barnebarnet til han som var høvding på øya da Heyerdahl var her i 1937. Roberto satt på unik informasjon fra året Heyerdahl og hans kone Liv tilbragte her i 37`, og ikke minst fikk vi kopier av en haug med unike bilder fra hans tid der. Det var interessant å høre Roberto fortelle om at lokalbefolkningen faktisk kom nærmere på Liv enn på Thor. Mens Thor var opptatt med å studere, samle og forske, lærte Liv seg det lokale språket, Marquesisk og kom derfor mye næremere inn på lokalbefolkningen.  Et av våre store mål med oppholdet var å komme seg til østsiden av øya, hvor Heyerdahl og Liv bodde i en stråhytte i bukten Ouia. Med god hjelp fra Roberto fikk vi tegnet et kart over terrenget og gåturen som ifølge Robert skulle ta ca 4 timer hver vei. Det må i så fall være om man er lokalkjent i jungelen..

Gutta klar for tur!

Gåturen. For 5000 lokale penger fikk vi sønnen til Roberto til å kjøre oss 700 høydemeter opp en kroglete fjellvei. Fra toppen skulle vi da marsjere ned en lang dal og til slutt ende opp i bukten Ouia, hvor Liv og Thor bodde i edens hage. I Ouia ble vi fortalt at det bodde 4 lokale kopra-utvinnere. Kopra er et produkt som utvinnes av kokosnøtten og selges kilovis til grossister. Gåturen langs toppen av fjellryggen var så spektakulær som overhodet mulig. Vill natur og stupbratte fjellrygger på alle kanter. Da vi etterhvert kom oss nedover i dalen fostod vi at navigeringen ikke lenger var så lett. Tett jungel, siv og kratt måtte forseres før vi endelig kom oss ned i et elveleie vi kunne følge ned til havet. Stien hadde vi mistet for lenge siden. Vel fremme i Ouia hilste vi på de lokale kopragutta, fikk i oss litt næring, tok et bad og noen bilder før vi måtte legge på sprang tilbake igjen. Vi hadde lagt opp til turen som en dagsmarsj, men det skulle vi kanskje ikke ha gjort. Tilbake i jungelen sleit vi med å finne stien og etter å ha kavet oss igjennom siv og kratt med kutt og småsår over hele kroppen innså vi at vi ikke ville ville rekke tibake til båten før det ble mørkt. Det var bare å snu og sette kursen ned til koprabøndene igjen. Totalt utslitte kom vi frem i skumringen og måtte innse nederlaget. Kopragjengen tok oss i mot med en gjestfrihet som ikke kan beskrives med ord. Det ble laget provisorisk seng på stranden, boksmat ble disket opp og plutselig var gutta i full gang med ukulelekonsert for det slitne publikummet. Helt fantastisk stemning i nattmørket og alle mytene om polynesernes gjestfrihet ble den kvelden bekreftet. Dagen derpå var det en mør gjeng som stod opp i ett med solen. Bøndene hadde reist på villsvinjakt, men en av gutta var igjen og disket opp med kaffe og frokost til oss før vi måtte ta fatt på den strabasiøse hjemturen igjen. Turen hjem kan vel ikke beskrives som annet enn et helvete, men nå når vi har fått turen litt på avstand sitter man igjen med følelse av å ha opplevd noe helt unikt. Selv Husan som sverget på at han aldri skulle gå på tur igjen har nå fått tilbake glimtet i øyet og ser frem mot nye utfordringer!

Tattoo. Etter et døgn sengeligge og restitusjon begynte vi å se frem mot nye horisonter. Tuamoto-gruppen og Raroia hvor Kon Tiki krasjet 07. august 1947 er neste stopp, men først måtte mannskapet pimpes! Det var Polynerserne som fant opp tattooveringskunsten og det var ingen tvil når vi først var her, da blir det tattoo! Marius var først ut og fikk pyntet leggen med en Marquesisk tattovering i både ny- og gammel stil med et svært Tiki-hode bak på leggen. Tattoveringen ble så fin at Husan også ble fristet. Dagen etter lå dermed han også på pinebenken i det provisoriske studioet hjemme i hagen til James – tattovøren. Resultatet ble fantastisk på begge gutta og Auds mannskap ser nå ut som en gjeng barske polynesiske krigere.

Neste stopp: Raroia. Atollen den berømte Kon Tiki flåten krasjet med 07. august 1947. Siden vi for alvor går i Heyerdahls fotspor var ikke denne atollen til å unngå. Seilasen ned fra Fatu Hiva gikk smertefritt selv om vi kanskje kunne ønsket oss noe mer vind. Vi gikk inn passet til Raroia akkurat i det tidevannet snudde, slik at vi ikke hadde  problemer med å entre lagunen. Innenfor selve lagunen er vannet blikk stille og det er nesten som å seile i Rødnessjøen. Endelig i stillehavsparadiset! Små øyer (motuer) med palmer og kokkos på alle kanter. På Rarioa bor det ca 250 innbyggere. Befolkningen lever stort sett av det naturen kan gi dem, men kapitalismen har selvfølgelig nådd disse breddegrader også og den store industrien i atollene er perleutvinning. Perlefarmer ligger under vann på alle kanter og gir befolkningen en god inntekt. Selv om franskmennene har røvet til seg land og sinnsykt nok sprengt atombomber i dette sydhavsparadiset har dem virkelig klart å gi polyneserne god infrastruktur på de mest perifere steder. Kirker, skoler, veier, flyplasser osv er bygget ut i stor skala. Selv på den lille atollen Raroia med bare et par kilometer betongvei er det pick-uper og biler overalt. Gudene må vite hva man skal med en spiltter ny Toyota Hilux når man bare har en kilometer å kjøre på..

Kon Tiki øya.

Tilfeldighetene slo til igjen og vi ble kjent med en hyperaktiv lokal morromann ved navn Regis. Regis og hans kone Tatiana driver perlefarm og har bodd på Raroia i fem år. Gjestfriheten hos dette paret stod slett ikke tilbake for kopragutta på Fatu Hiva. Vi ble invitert på barbeque i hagen og dagen derpå tok Regis oss med i speedbåten, sin tvers over lagunen til den historiske Kon Tiki øya. Selve øyen er ubebodd og svært liten, men følelsen av å stå på revet der dramaet utspant seg for så mange år siden var sterk. Øyen har nå krympet mye siden 1947, men det var fremdeles lett å kjenne seg igjenn fra bildene til ekspedisjonen. Motet gutta ombord Kon Tiki utviste ved å tilbringe 101 dager på havet, i en balseflåte uten dagens teknologiske hjelpemidler for å så krasje på dette voldsomme revet er bare utrolig. Man føler seg liten når man står på revet og ser bølgene mose inn mot korallene. Om Heyerdahls teorier i dag kanskje er motbevist er det hvertfall ingen tvil om hva slags kaliber av en eventyrer han var. Makan til eventyrlyst og utforskertrang skal man lete lenge etter.

Aud med mannskap er ydmyke og svært glade for å ha fått reise i Heyerdahls fotspor i Polynesia. Etter et dykk i passet i den sterke strømmen på Raroia med haier på alle kanter og bånn gass på adrenalin-meteret venter nå sivilisasjonen. Vi ligger nå i atollen Fakarava hvor litt mer dykking skal fullføres før kursen settes mot Tahiti. Får håpe våre venner fra Armatura Borealis fortsatt venter på oss der.

Fred ut.

Kristoffer

Panama – Hiva Oa, Marquesas

Hiva Oa – som en tropisk utgave av sunnmøre

Avreise. Fredag 27.april kl. 2200 heiste vi endelig seil fra Panama City – klare for det store stillehavseventyret!

Panama – Galapagos.

Vi hadde i utgangspunktet belaget oss på å seile i ett strekk fra Panama til Marquesas, selv om vi visste det ville bli lenge på havet uten å se annet en blåmyr og våre egne fjes.. Før vi reiste viste GRIB-filene at det såkalte stillebeltet gjorde seileforholdene mildt sagt begredelige – ingen vind. Vi ble dermed nødt til å brenne av mye drivstoff for å komme oss over dette evinnelige havstykket med torden, regn, motvind, motstrøm og vindstille. Ekvator-passeringen ble bønnhørlig feiret i de vi krysset linjen over på den sydlige halvkule, men på morgenen da vi våknet så vi på kartplotteren at vi hadde driftet nordover igjen og nesten krysset ekvator igjen, uansett, takk til Ola for herlig Linie Aquavit, selv om alle kanskje ikke syntes det var like moro.. Etter 11 døgn dukket Glapagos opp i horisonten og vi skled inn i havnen ved øyen San Christorbal hvor planen var å fylle diesel, få tak i litt fersk proviant, samt kanskje få dykket litt med Hammerhodehaiene. Vel ankret opp i bukten tok det ikke mer enn en liten time før en masete agent dukket opp og begynte å mase om innskjekking, toll og avgifter. Enda en time senere dukket tollvesenet opp i cockpiten på Aud og gav klar beskjed om hvilke avgifter vi måtte ut med for å kunne nyte nasjonalparkens gleder. Usmakelig, syntes vi, men vi fikk omsider til en avtale hvor vi betalte litt under bordet, så kunne vi reise igjen om 3 dager. Problemet dukket opp da vi ble geleidet inn på land for å ta ut penger til denne agenten. Ingen av VISA-kortene virket. Etter noen telefoner frem og tilbake til banken fant vi ut at det ikke var noe galt med kortene, minibanken ville rett og slett ikke gi oss penger. Vi rakk en hyggelig middag med en annen norsk soloseiler, Åge fra Øygarden (soloseiler fra Øygarden på utsiden av Bergen, på vei mot Thailand med sin Wavedancer) før vi dagen etter måtte kaste loss, uten diesel, dykk eller proviant. Det var ingen bønn fra de lokale myndighetene.

Galapagos – Hiva Oa.

Med vinden kom fiskelykken! Her en dorado – perfekt størrelse for en middag til tre.

Den 9. mai ble kursen dermed satt mot Marquesas og Fransk Polynesia, èn dag etter våre venner fra Armatura Borealis forlot den samme havnen. Og endelig kom vinden, og med vinden kom også fiskelykken! Fiskemetodene til Husan og Marius ble stadig mer sofistikerte og plutselig var kjølen (populært kalt «cooler`n» ombord) full av tunfisk og dorado. Vi skylder nok Magnus på AB en stor takk for guiding på fiskefronten, samt lån av snelle – takk! Med 10-20 knop noe variabel, men velkommen vind gjorde vi god progresjon og gjorde godt og vel 120 nautiske mil i døgnet. 17.mai ble neste gang det ble festivitas ombord. God mat, drikke og god musikk samt noen teleforner hjem til kjente og kjære gjorde dagen fullkommen. Neste mål for turen var «1000 nm igjen». Den 27.mai ble også den seansen bønnhørlig feiret og resten av turen skulle vi «surfe inn». Så kom uflaksen. Først revnet Genakeren og Storseilet i en episode som egner seg best i private forum, så, da seilene var ferdigsydd et par dager senere røk vi tre fall (tau som brukes til å heise seilene) i masten, så de siste døgnene måtte vi seile inn med storseil og en liten fokk. Pytt, pytt, vi nærmer oss!

Land o`hoi!

På det 28. døgnet fra Galapagos dukket endelig Hiva Oa og Marquesas opp i horisonten. Delfinene tok oss i mot, og da vinden døde ut på morgenkvisten ble vi utolmodige og startet motor. Innseilingen var ikke helt fri for sentimentalitet og følelsen over å endelig kunne ha tørt land under føttene var ubeskrivelig! Hiva Oa er en herlig øy med omtrent 2000 innbyggere. Storheter som Paul Gaugin og Jaques Brel ligger gravlagt her og den koselige byen Atouana byr på hyggelige mennesker noen få, men kjærkomne fasiliteter. VISA-kortene ser ut til å gi oss problemer her også, så foreløpig har vi byttet til oss varer for sigaretter vi kjøpte taxfree i Panama. Marlboro Lights er som gullbarer å regne på disse lengdegrader! Vi har fått byttet til oss frukt, matvarer, drivstoff og det vi ellers trenger for å rusle videre. Heldigvis trenger vi ikke mye penger før Tahiti, bare litt til ferske egg, litt diesel og kanskje noe luft i dykkerflaskene. Endelig vekk fra pengegriske karibien!

"Høna på benser`n"«Høna på benser`n»

Veien videre. Endelig er vi fremme, stillehavet som har vært det store målet hele tiden. Det myteomspunnende havet full av interessant sjøfartshistorie ligger for vår kjøl. Etter noen dager med sivilisasjon og alle dets goder setter vi nå kursen ut i periferien igjen. Vi skal besøke Fatu Hiva, hvor Heyerdahl bodde ett år sammen med sin første kone, Liv i 1937. Etter det går kursen mot Tuamoto-øyene og atollen Raroia, hvor Kon Tiki krasjet på revet den 7.august 1947. Etter det blir det øyhopping frem til vi i midten av juli burde nærme oss Tahiti. En god nyhet er at brutter`n, Andreas lander på Tonga 27.august og mønstrer på som førstereis på Aud. Det blir stas! Følg med videre!

Noah`s ark – bananer i lange baner..

Hest er best som pålegg.

Kris og Mario i ørneredet

Lunsj i det grønne

Husan fisker med magisk hånd

Nå teller vi nesten minutter før vi er klare! Jeg, Marius og Husan på vei over blåmyra; over fire tusen nautiske mil skal tilbakelegges før vi setter våre føtter i Polynesisk korallsand.

For dere der hjemme som ønsker å få tak i oss:

Vi kan nås på satelittelefon, tlf: 00 870776406091. Telefonen vil bli sjekket èn gang i døgnet. Satelittelefonen er ikke ment som et daglig kommunikasjonsmiddel, men gir dere der hjemme en mulighet til å ta kontakt med oss hvis det er hendelser som gjør at dere trenger kontakt. Det er også mulig å sende gratis sms til telefonen: Gå inn på http://www.isatphonelive.com/home# og klikk på «send a free message». Og vi setter selvfølgelig veldig pris på en sms i ny og ne! Send en vits vi kan le av, eller en gåte vi kan gruble over, eller bare fortell oss hvor glad dere er i oss 🙂 Det vil varme hjertene til fire sjømenn fra beste innland.

Under kan dere se bilder fra Panamakanalen og noe annet snacks:

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Vi høres om noen uker, godtfolk!

Kristoffer